Pastoren som vil utrydde homofile

Et hvert angrep på homofile og andre skeive utenfor Norges grenser, er et angrep på den jeg er. Jeg er glad for at vi har kommet så langt som vi har i Norge, men det gjør meg trist og sint når jeg tenker på hvordan det er i andre land. En sak jeg leste om her om dagen har rystet meg.

Mange har sikkert fått med seg at president Obama i USA har sagt at han støtter homofiles rett til å gifte seg? Det liker pastoren Charles Worley svært dårlig. Worley er pastor i North Carolina, og en tale han holdt i kirken etter Obamas utsagn, er rett og slett trist å høre på.

Pastoren mener at han har funnet en måte samfunnet kan utrydde homofile på. Ved å plassere alle lesbiske og homofile (og andre skeive) på hvert sitt sted, og så sette opp et høyt elektrisk gjerde rundt, vil de ble fanget og ikke ha mulighet til å komme ut. Man kan fly over og slippe ned mat, men til slutt vil alle dø ut fordi de ikke kan reprodusere seg.

Jeg blir kvalm.

Utdrag fra talen hans kan du se her:

I look to you – Boyce Avenue cover

Lykkelig

Nå vet de som betyr mest for meg at jeg er homofil. Nå vet de som jeg er mest glad i at jeg er homofil. Og de har alle tatt det bra. Klart, det er et sjokk for noen. Det er rart for noen. Det er nytt. Men de er alle like glad i meg. Det er det viktigste; at de er glade i meg og aksepterer meg. Dette er nytt for meg og – å være her ute i “lyset”. Man blir vant til å skjule det, men så trenger man plutselig ikke skjule det mer. Litt skummelt? Ja. Fint? Veldig, veldig fint.

Hopes and dreams

Vi drømmer alle om noe…

Hva drømmer du om?

(Har du blogg; lag et slikt bilde selv, publiser det, kommenter her med link til ditt innlegg, så får jeg se)

Kontraster

Gleden ved å ha kommet ut, alle de gode følelsene som kom etterpå – lykken; fikk det til å kjennes ut som om usikkerheten og fortvilelsen var borte for godt. Alt var bra nå, og ingenting kunne gå galt. Å være lykkelig er virkelig en fin ting.

Men så, denne uken, meldte usikkerheten seg igjen. Jeg ble så fortvila. “Hvorfor i helvette må jeg like jenter på den måten?” “Hvorfor kunne jeg ikke være som “alle de andre”?“. De idiotiske tankene som hadde dratt sin vei, meldte igjen sin ankomst. Misforstå meg rett, de er ikke så tilstedeværende at de plager meg. De bare er der nok til at jeg kan føle meg…jeg vet ikke helt… Men uansett er det bare i et lite øyeblikk.

Å skulle komme ut helt betyr virkelig at jeg kommer ut. Alle skal vite det. Og etter at foreldre og venner vet, hvem er de neste da? Riktig, den eldste generasjonen. Når du har sluttet å være nervøs og usikker i forhold til en del av de du må komme ut til, melder de følelsene seg igjen i forhold til de andre. Og det fikk meg til å bli usikker igjen.

Men, og dette er et stort men, jeg vet at jeg har kommet langt og at stoltheten etter å ha kommet nesten helt ut virkelig har hjulpet meg. For etter at disse følelsene meldte seg igjen, roet jeg meg selv ned. Det er som det er, og dette er meg. Jeg trenger ikke å være redd, for egentlig er jeg trygg. Jeg måtte bare finne tilbake til det, og det var ikke vanskelig å finne heller. Uansett hvordan jeg vrir eller vender på det, så går det som det går. Let it be.

Fristelser…

…Å søke på “cake” og “ice cream” på weheartit er ikke sunt… Eller, det er vel kanskje det det nettopp er, ettersom det kun er øynene som får smake. Men egentlig så er det håpløst å se på slike bilder, for jeg får så lyst på alt sammen! Naaaammmm (ja takk til regnbue-kaken!) Så hvorfor ikke friste de som er innom bloggen også?

Og da var skapdøren oppe med et brak!

Jeg har gjort det. Jeg har kommet ut.

Det ene målet mitt for 2012 var at jeg skulle komme helt ut. For en måned siden gjorde jeg det. Redselen for hvordan det skulle gå, forsvant av alle tilbakemeldingene jeg fikk. Usikkerheten jeg hadde følt på, roet seg ned. Mamma fikk vite det først, som jeg tror jeg har skrevet tidligere, så orket jeg ikke tanken på at jeg skulle komme ut uten at hun visste det. Egentlig hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle komme ut likevel, jeg fikk det plutselig for meg at jeg ikke kunne det fordi jeg ville skuffe alle sammen. De fortjente det ikke.

Men så, impulsivt, gjorde jeg det. De som ikke allerede visste, fikk vite det. Og det gikk så bra. Jeg ble fylt av en slik glede, alt jeg kunne gjøre var å smile. Le. Jeg følte meg så stolt. Alt var verdt det. Jeg visste at det ville kjennes bra når jeg kom ut, at jeg ville ha det bedre med meg selv. Men at det ville kjennes så bra, det kunne jeg ikke forestille meg. Hver dag i over en uke etterpå tok jeg meg selv i å smile og le for meg selv når jeg innså hva jeg hadde gjort. Jeg kunne ikke tro det! Jeg gjorde det.